Frem og tilbake er dobbelt så langt

Å fy flate for en lang hjemreise, vi måtte av flyet i Tromsø, hente bagasje, sjekke inn på nytt og så inn på flyet en gang til før siste etappe mot Gardermoen. (Tollgreie) -Og så ventet jo flytog, tog til Ski og taxi hjematt for fire overtrøtte, alt for varmt kledde raringer.

Jeg må bare fortelle, da vi skulle gå av flytoget så var Dexter veldig enig i alt etter at han hadde fått «kjeft» (tilsnakk, pedagogisk foreldre opplegg) for å være så slitsom på flyplassen. Han lovet på tro og ære å gå pent og fort til bussen. Men så gikk vi forbi blomsterbutikken og da skulle han absolutt lukte på blomstrene og mens han derfra ble bært grinende til toget så så han en kinoplakat som han ble helt knust over å ikke få se nærmere på. Ai Ai Ai. Vi må jo bare le av det men jammen er han god på å finne unnskyldninger for å få viljen sin og lage drama når det ikke skjer.

Det var veldig godt å komme hjem, jeg måtte konsentrere meg om å få ungene i seng og ikke bare synke sammen i sofaen.

Og i det huset er klar til å ta natta så presterer Herr Burøe å si: Takk for en fin tur, skal dere bli med til Steinkjer og Narvik til helgen?

Og jeg bare: -Ehm, det må bli et nei.

 

Fjelltur? Ta med våpen.

Jeg er så redd for å gå glipp av noe her oppe, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har utbrutt; Tenk at vi er på Svalbard! Tenk at vi får oppleve dette her! Unger, se på dette! Første dagen så var jeg ganske nervøs for å omtrent gå ut døra uten en guide, men det er sånt som går seg til og jo mer man lærer seg om  hvordan ting fungerer her jo mer selvstendig blir man og tryggere på å ta egne vurderinger.

Det er ganske mange regler her, så det er en fin start å forhøre seg på Visit Svalbard (turistkontoret) om hva man kan gjøre og ikke. Først og fremst så gjelder regelen om hvor man kan gå og at man tar av seg skoene og lar våpenet stå ute (våpenskap) når man går inn et sted. Våpen har alle her, enten rifte eller signalpistol. Vi som turister kan ferdes alene og uten våpen i «rosa sone» men utenfor den må vi enten låne med oss et våpen eller ha med en guide.

Vi var faktisk en tur utenfor rosa sone, oppå fjellet bak sentrum (Sukkertoppen), og da fikk vi lånt oss en signalpistol og beskjed om at dersom det skulle bli nødvendig så setter vi i patron og skyter foran bamsen og ikke bak. -For er det noe vi ikke vil så er det at bamsefar kommer løpende mot oss. Ørjan og jeg sa nærmest i kor da vi kom ut: Det var bra at de sa, for jeg trodde det skulle skytes opp i luften..!

Poenget er: for fjols til fjells så er det bra det finnes turistinformasjon..

Okei da, du kan få se bilde av den. Det er lett å tenke at det er tøft, men våpen her oppe er hverken kult eller noe man flasher, det er faktisk helt nødvendig og en helt naturlig del av utstyret til folk. Vi innrømmer at vi syns det var litt spennende, men egentlig mest at vi faktisk gikk opp på et fjell der vi faktisk kunne finne på å møte en isbjørn. Den hadde nok blitt observert på laaaang avstand først så vi forventet absolutt ikke å måtte bruke det. Det er ganske mange som går tur på det fjellet, det er det eneste «godkjente» sånn sett, fordi det ligger så nær sentrum, alle andre fjell frarådes å gå på til fots.

Dette er forresten heldigvis eneste isbjørnen vi møtte på. Jeg tror det er en grunn til at ingen bruker hvite jakker her, det er rett og slett en dårlig spøk. (Det var et klesmerke som var her på fotoshoot, mye kule folk her)

 

Slik bor vi

Vi bor faktisk ganske smart, Ørjan har vanligvis et større rom når han reiser på jobb men nå gjorde vi det slik at Jørgen lydtekniker fikk Polarsuiten mens vi har et familierom vegg i vegg.

Da kan vi rote og styre med ungene inne hos oss, «bomberommet» kaller vi det. -Og så har Ørjan og Jørgen arbeidsplassen sin i den ryddige fine «voksenstua». Jeg er også velkommen inn dit, men da må jeg ha med vin og love å rydde etter meg.

 

Første snøen!

Altså, for en dag! Første snøfallet på Svalbard, hundekjøring og kose med hvalper. Det var helt fantastisk, vi fikk være med på å hente hundene og sele de opp til tur, gi de vann underveis og så fikk vi besøke kennelen etterpå og kose med hvalpene. Dette er jo mye bedre enn å komme til dekka bord, litt møkk under neglene skremmer ikke med og all den nærkontakten kan ikke beskrives med ord.

Hundene elsker snø og trives best på -17 grader. De er supersterke men veldig kosete og snille. Til og med Theodor klarte å føre en hund tilbake til huset sitt etter turen, han hang nærmest etter den men han slapp ikke taket og tok ansvar, det var veldig fint å få oppleve.

6 dager gamle hvalper ♡ Det var bare en rask titt og ut, de skal ikke røres av andre enn moren før de kommer ut av kassa selv, når de har blitt litt større.

Green Dog er en familiebedrift og det bor mange familier med barn her oppe , det var veldig facinerende. På kennelen hadde de laget en sjørøverskute oppå en container, -også et perfekt utkikkstårn etter isbjørn.

Guidene bor i disse fantastiske hyttene ved siden av hundene. Hundeføreren vår hadde søkt om jobb her siden 2015 og fikk endelig plass her i år. Hun skulle bare være her i fire måneder men har nå bestemt seg for å bli et år til. De kaller det «svalbardsyndromet», man blir værende her. Det kan jeg skjønne!

 

Turistattraksjon

Dette er første isbjørnen man møter på Svalbard, på flyplassen, og den blir tatt bilde av av ALLE turistene.

Det er litt rart for man er jo i levende-isbjørn-land.. men kanskje det egentlig er noe helt annet de tar bilde av?

For om man ser litt bedre etter, på bildet BAK isbjørnen, så henger der et bilde av ingen ringere enn selveste Herr Burøe og meg!

Vi var nemlig på Svalbard for 14 år siden sammen med Her og Nå og da var vi blant annet innom dette overnattingsstedet for å ta bilder i badestampen deres. Koselig sted, vi visste bare ikke at vi skulle havne på denne veggen i all evighet etterpå. Vi er jo ikke til å kjenne igjen men venner og bekjente ser det er oss og det har blitt en greie på det for vi får jevnlig tilsendt lættis bilder når de er forbi. Ja for den henger (eller hang) også i Tromsø.

Det er jo litt koselig å komme tilbake til Longyearbyen og denne gang med familie ❤️

Vi har bare tuslet i sentrum i dag, for Ørjan har show i kveld så da kan vi se oss litt om og lade batteriene. Langs veiene i sentrum, der det er gatelykter og til man møter isbjørnskilt er det «rosa sone» og skal være relativt trygt for isbjørn. Men si ikke det, for en liten uke siden kom det tre stykker tuslende her..!

 

Bombe på flyet

Som alltid har jeg brukt hele natta på å pakke, det er jo ikke bare bare å pakke til plutselig vinter, så lite som mulig, men alt man trenger og det til fire personer.

Nå tror jeg vi har alt, det var noen spente karer som sleit med å sovne i går kveld;

Mamma?

Er det natta på Svalbard nå?

Er isbjørnen stengt?

Ja isbjørnen sover nå, mens den venter på deg vet du 🙂

Ja.. -Men isbjørnen er farlig. (Mhm ja) Vi kan ikke klappe den. (Nei..) Viss vi klapper den, så BITER den. (Ja)

-Så bare SE, ikke ta på.

Det er riktig vennen min. Vi skal bare se.

Småtten reiser seg opp og utbryter; Se mamma, jeg har bæsja! Han har puttet en bamse i pysjamasen.

-Legg deg nå.

Nå er det klart for avgang, Svalbard here we come!

Vi har bare én utfordring..

Vi spiste fårikål til middag i går og flere av oss har dårlig sans for humor. Det er flere potensielle bomber her..

Ønsk oss lykke til 😅😅