Her er alt som normalt. Vi skulle ha reist til konfirmasjonen for 13 minutter siden, og mamma står fremdeles i undertøyet og krøller håret på badet i kjelleren.
Stefaren min står stille (helt klar for lengst såklart) på verandaen og tar seg tålmodig en røyk.
Teddy sitter utslitt i stresslessen etter kampen for å slippe å ha på seg pentøy (i år slipper han bunad endatil..!). Jeg er forsåvidt klar, men prioriterer å plukke sammen alt jeg vet min kjære mor kommer til å glemme; talen, leppestiften, penn, ekstra ark, mobilen..
Til anledningen har jeg tatt på happy-face, det er når jeg er så stresset at jeg har lyst å få panikk og si tilfredsstillende stygge ting, men gjør det ikke.
Omsider kommer vi oss i bilen, jeg uten strømpebukse, upusset sølv, håret i en 30 sek flette, mansjettknappene i lomma og en brukket negl.
25 min forsinket sitter vi i bilen, så ringer Rita (storesøs, konfirmantens mor) og ber oss kjøpe med noen rundstykker for hun og guttene ikke har rukket å spise frokost, men er i det minste på plass. Mamma er klokelig stille, og bra er det at både hun, jeg og Sarah (lillesøs) også må på butikken for å kjøpe svarte strømpebukser. Yes, nå er vi på vei 🙂 (Og vi kom fram og fant setene våres akkurat i det de skulle begynne.)
Ramon med storebror Ruben. Teddy misforstår Rubens 194 cm på sokkelesten og tror han er far til Ramon 😉 
Mamma er multikunstner og legger sjel (og en rekke banneord) i dekorasjonene. 
Jenter, denne gutten er singel! Nå skal jeg skrive tale til i morgen, jeg har mast på Ørjan i hele dag for hjelp. Strengt tatt burde han skrive hele talen for meg siden han bloggRAPET meg i dag 😉
Feilen jeg gjorde var å lete etter en kjole som matchet denne fersken-rosa-orange fargen på dress-shortsen. Og etter en ukes tråling av Oslos beste handlegater, uff, til og med Oslo City på en lørdag, gav jeg nesten opp. Jeg trengte søvn, jeg trengte fred i hodet, jeg trengte å få den jævla kjolen på plass! Og halvgråtende gikk jeg inn i en bitteliten «fjortis»-butikk og der.. -der hang det denne lille kjedelige kjolen (med en harry brosje på som jeg tok vekk), og da gikk det opp for meg at når Ørjan oppfører seg som en kvinne, -da må jeg være mann. Så når vi kom til Spania var det Ørjan som (i siste liten) måtte hjelpe meg å finne tilnærmet lik matchende tilbehør. Og som den kvinnen han er, så klarte han også det ganske greit? Neste gang skal jeg ihvertfall være først ute!
Jeg vet ikke hva som giret mest; -Det faktum at de matcher sølvminxen på tærne perfekt, -eller prisen; 2 Euro!
