I papirene jeg har fått om medisinen jeg får så står det at man kan få litt kvalme den første tiden. Derfor anbefaler de at man unngår favorittmaten sin første uken fordi man i ettertid kan assosiere den med kvalme. Jeg tøffer meg som vanlig og tøyser med det. «-Hurra! Neste uke skal vi bare spise hamburgere og pizza!» Det hadde jo vært supert, å ikke like junkfood mere..! -Men så kom den der kvalmen da. Da var det ikke noe gøy lenger. Og nå har jeg ingen å tulle med, for jeg ligger jo her alene. Da rekker man å tenke litt. Hvor SYK er du egentlig? Hvor syk er det LOV å være? Når er det synd på deg og ikke? Hvor kvalm må man være for å kunne klage over det? Hvor går grensen egentlig? Jeg vingler veldig i mine egne vurderinger og er kanskje litt objektiv. Men da jeg gikk på badet for å stelle meg for kvelden og irriterte meg et snev over at Ørjan hadde tatt med ansiktskrem for herrer til meg, kom jeg på noe:

Stakkar skatten min var jo bare redd for å ta med feil krem! Denne visste han jo at var en ansiktskrem i det minste. Og det beste av alt er jo at om jeg hadde fått med favorittkremene mine, som jeg syns lukter så godt, så kan det faktisk hende at kvalmen ville ødelagt favoritt-forholdet mitt til de kremene for alltid. Jeg smiler litt for meg selv, og kryper under dyna.

Å så deilig det var å få besøk av guttungen i dag! Han er så flink, og sykepleierne får ikke i han nok iskrem. Det er bra at de får barna til å føle seg trygge her, da vet de at den de kjenner som er her også blir tatt vare på 🙂

Jeg fikk gave! En superkul scull til å feste på mobilen min. Jeg må innrømme at jeg hadde en finger med i spillet, for jeg har hintet godt om at jeg har sett den på Ginny i Bygdøy Alle’.

Ut på kvelden fikk jeg de deiligste nattameldingene, jeg tipper Teddy får sove i sengen med pappaen, heldiggrisen.