Jeg gremmes bare med tanken på å få en ny kur med cellegift. Man blir så maktesløs. Slått ut. «Snakkes på søndag kids», bortsett fra at man ikke skal noen steder. Bare være tilstede, uten å gjøre noe. Ofte bare se ut i luften og ikke orke syns synd på seg selv engang, heller observere seg selv akseptere omstendighetene, fordi man må og ikke har noe annet valg. 

Cellegift byr på bivirkninger, mange man bare må finne seg i, mens andre er mer alvorlige. Det er umulig å forutse hvilke bivirkninger man får og vesken min er full av medisiner «tilfelle» ditt og datt. Så skjedde det meg, en bivirkning som ikke er til å spøke med. Jeg fikk tinnitus. Piping og susing i øret. Legene holdt det under oppsikt først, men så ble det så ille og i tillegg hadde jeg noen lave verdier på blodprøvene mine at nå ble jeg faktisk tatt av cellegift programmet. Så da slipper jeg altså siste uken med cellegift og har «bare» daglig stråling, frem til jeg begynner med de store indre strålingene fra neste uke.

Så rart. I går, onsdag altså, var egentlig kurdag og så skulle jeg plutselig ikke det likevel. Jeg ventet litt før jeg klarte å kjenne lettelsen, tilfelle de skulle ringe og si at de ombestemte seg. På en måte så føles det som en gave å få disse dagene her uten zombie-dosen, men på den andre siden så er jeg jo også bekymret for at jeg har fått permanent tinnintus (piping i ørene). Det får tiden vise, mer cellegift hadde ihvertfall forverret det, det er sikkert.

Vi tok med ungene på stråling og dro ut for å spise etterpå, en liten minifeiring, siden jeg følte meg bedre enn på lenge. Bare jeg ikke pusher strikken nå da, det må jeg være forsiktig med. Jo mer jeg strekker meg, jo verre blir det å komme seg etter behandling.

Fikk forresten anbefalt å skaffe meg hushjelp det neste halvåret, ingen dum ide..!

/Kjole fra Zara/

Jeg spurte psykologen min om hvordan jeg egentlig takler dette her, om jeg er normal eller unormal. For noen mener at jeg tar det litt for lett og andre forventer at jeg har det helt grusomt. Til familien har jeg forklart, at jeg nekter å la morgendagens bekymringer ødelegge dagen i dag. Så nei, jeg tar ikke lett på ting, men jeg lar heller ikke denne helvetes kreftbehandlingen hindre meg i å ha like fine stunder som ellers. Å ha det litt gøy. Å gjøre ting jeg liker. Selv i små doser (har jeg lært).

Men samtidig så har jeg mine stunder der jeg lar tankene gå litt på tur. Tankene går fort til hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde tatt kontakt med legen og tatt den kontrollen.. Tenk om jeg hadde ventet et halvt år til.. Jeg ser på ungene mine og da griner jeg (om ingen ser meg). De har vokst så utrolig mye denne sommeren. De er så sunne og sterke, jeg elsker å se hvordan de passer på hverandre og da griner jeg av tanken på hvordan de skulle ha klart deg uten moren sin. De har måtte takle mange tanker og følelser denne sommeren men jammen er de heldige også, som får høre at mamma kommer til å bli frisk. 

Jeg gruer meg til onsdagens nye kur. Jeg har funnet en slags balanse i energi-regnskapet nå og har faste sovetider på dagen, men hver uke tar meg jo bare enda lenger inn i ingenmannsland. Og der er det ikke gøy når man heller har lyst å være i lekeland.

En gammel venninne av meg sendte meg en ganske fin melding, hun har vært gjennom morens kreftbehandling, og på en måte minnet meg på at jeg alt fra tenårene ikke har hatt så lett for å fortelle hvordan jeg har det innerst inne og at hun håpte at jeg kunne det til mine aller nærmeste nå, for det kan jo komme godt med. Så det fikk meg til å tenke litt over om jeg er oppriktig ovenfor meg selv eller om jeg bare trer på en maske for å slippe å kjenne etter? Det er jo ikke alltid så behagelig å kjenne på ens egne følelser.

Psykologen min sier at jeg takler dette helt fint og at jeg har rett til å gjøre ting på min egen måte. Og kanskje det er noe jeg skal lære om meg selv underveis her? Personlige endringer er jo ikke gjort på et knips. For å erkjenne egne følelser medfører jo også ansvar for å ta hensyn til egne følelser. Og det er nytt for meg.

Kl 08:40: I dag er jeg alene hjemme og dagen startet veldig bra med fulladet batteri og taxi til strålebehandling.

Så dro jeg en liten tur innom kontoret, fordi jeg hadde så lyst (er så veldig lei av å bare være hjemme), og der fikk jeg gjort et par tre ting før jeg kjente at nå er jeg snart tom for batteri gitt. Jeg er som en gammel mobiltelefon som må lades hele tiden. Spiller ingen rolle hvor jeg er. Kan ikke vente. 

Kl 13:15: Tid for lading.

/Ladeoutfit fra Zara/

Jeg tok meg skikkelig vann over hodet sist uke og fikk en kjempesmell som resultat. Likevel så var det mye som var verdt det. Cellegift-dagen er jo en god-dag og medisinene gjør at jeg føler meg ganske pigg, så etter at ungene hadde fått være med på behandling, heeeele dagen, så dro jeg på kinopremiere og så løvenes konge.

Det var SÅ verdt det! Og den MÅ sees med 3D, det var akkurat som å være på safari! 

Etterpå dro vi på Cest`la Bab og det var også SÅ verdt det, men, jeg klarte ikke kjøre hjem selv etterpå for jeg var helt utslitt. Det kjentes ut som at jeg hadde døgnet og jeg skalv innvendig.

Jaja, tenkte jeg. Det kan jeg jo bare sove av meg i morgen for da skal jeg jo ingenting.

Resultatet var at jeg ble mye mer dårlig enn kanskje nødvendig og det tok dobbelt så lang tid å komme seg. Først på søndagen, fire dager etterpå, følte jeg meg nogenlunde bedre.

Sååå.. Var det verdt det? Muligens ikke. Det ble en skikkelig straffe-hangover og dyr lærdom. Til trøst så er jeg ikke første menneske i historien som prøver og feiler på cellegift-kur. Man blir som en tenåring, i opposisjon. Han hører alt legen sier, men må liksom lære av egne feil.

Denne uken er det på`n igjen med kur nr 3 og som vanlig stråling hver dag og en biltur på 8 mil. Noen ganger har jeg kjørt alene men Ørjan er stort sett med og nå kjører han både frem og tilbake for jeg mister så lett konsentrasjonen og vil ikke kjøre så langt alene. Det er nesten en verre bivirkning enn kvalme og uggenhet. Jeg som lever av å fokusere, observere, fange opp små ting. Nå er hjernen min bare som en potetmos og for å tenke så må jeg sitte helt alene og uforstyrret, noe som tilhører sjeldenhetene så hverdagen er bare å følge med strømmen og legge meg når jeg trenger det.

Barnehage og skole har ferie jo ferie, på ene siden er det litt ugunstig men på andre siden så har jeg aldri hatt det så fint med ungene mine som jeg har nå.

*** 

Jaja, så jeg har LYST til mye rart, men det er bare noe som blir gjort. Men de få tingene har jeg til gjengjeld mye igjen for. Det treet på instagram f.eks hogget jeg ikke ned helt selv altså, jeg bare tok hele kredden for det 😀  

Så denne uka sitter jeg med enda mer lærdom, kanskje noe blir lettere, eller kanskje ikke. Jeg håper jeg klarer å skrive litt mer ihvertfall, for det liker jeg så godt. Og jeg har mange notater som jeg klatter ned uten ambisjoner om noe mer, bare å få skrive og tømme seg for ord er terapi for meg. Eller så filmer jeg og snakker istedet. Da reflekterer jeg og forsvinner inn i boblen min og det er veldig godt.

Akkurat nå sitter jeg og får cellegift så nå er jeg både uforstyrret og i god form. Tanken på at morgendagen skal bli et tungt teppe er ikke god, men akkurat nå så er ting bra så og det setter jeg utrolig stor pris på. Kanskje jeg skriver litt rotete nå, det får du bare tilgi, jeg har nesten ikke lyst til å avslutte.

Kreft er underlig på flere måter, det lærer mennesker å leve bedre og nyte de gode stundene. Nå skal jeg slappe av den siste timen jeg har igjen i godstolen før jeg skal ned på stråling og så hjem til sofaen. Doctors orders 😉  Kanskje jeg klarer å snike inn oppskriften på jukse-iskake som jeg laget til bursdagen til Ørjan, vi får se ☀︎

Ha en strålendes dag!

Fra sist uke 🙂